Ole Sivertsvoll

mange år etter din bortgang men bare gode minner fra Even på Buvold men nå bosatt i Halden/Østfold

Takk for alle gode minner og hvil i fred.

Takk for alle gode minner Ole. Hvil i fred ️

En siste hilsen og noen enkle minneord fra Øver-Holla: Noe av det tyngste ved å bli eldre, er at gode venner går bort. Og det er smått ufattelig at du, Ole , ikke er blant oss mer. Men slik dine siste år ble med en grusom sykdom som langsomt, men ubønnhørlig sugde livskraften ut av deg, er det kanskje godt at du endelig er befridd for dine lidelser. For meg er det likevel mange gode og lyse ungdomsminner som står igjen til tross for sorgen og vemodet ved Oles bortgang. Jeg husker ennå godt hvor glad jeg ble da Ole i følge med søster Birgit dukket opp på min lille og spartanske hybel på Skrenten på 1960-tallet. Det var godt å ha en kamerat i storbyen Trondheim for en usikker tenåring fra Holla ! Og det ble en god del samvær på Lerkendal, på kinoturer, på kaffebesøk til Per Guldal, på fester i Ålbygglaget og ikke minst ble du min faste sjåfør på utallige helgeturer hjem til Ålen .I heimbygda ble det også mange «gørrartuge» episoder som vi i senere år kunne mimre om med stor glede når vi en gang i blant kunne møtes, blant annet hos Marie og deg i den trivelige hytta oppi Holla. Som kamerat hadde Ole mange sider jeg satte stor pris på: Du var i bunn og grunn stillferdig og beskjeden, ikke mye sjølskryt og slitsomt selvhevdelsesbehov hos deg. Og du var alltid hjelpsom og praktisk anlagt og med smilet på lur jeg kan aldri huske at vi kranglet. Vi gikk jo også utrolig nok Liaåsrennet i turklassen sammen et par ganger «utrolig» fordi jeg etter hvert ble bare en passiv TV-slave, mens du ble en gjennomtrent og sterk langrennsløper og birkebeiner ! Jeg minnes med et smil hvor trivelig det var på Liaåsen da du feiret jubileum der, og hvor forventningsfullt du så fram til å bli pensjonist på heltid med muligheter til å tilbringe mye tid på hytta og med tallrike ski- og fotturer i fjellet , ikke minst til familiehytta ved Bendtjønna. Men dessverre begynte sykdommen å sette sine spor altfor tidlig. Vi fikk likevel et par små sommerturer sammen - en gang til Kjølitjønna hvor vi fikk god tid til å snakke om både skjemt og alvor, og en gang på en liten tur på gammelvegen ustpå Holla med Ninnan og meg. Det var vondt å se hvor preget du var, men likevel utrolig å oppleve hvilket sterkt livsmot du hadde selv om du visste utmerket godt hvilken vei det gikk. Og den siste gangen Ninnan og jeg besøkte deg da Marie tok oss med til Havsteinekra ,var det hjerteskjærende å se hvor brutalt sykdommen hadde herjet med deg vi skjønte nok da hvilken vei det etter hvert måtte gå. Og nå er kampen din over ,Ole. Jeg sitter igjen med sorg, men med mange lyse og gode og artuge minner, og jeg vil la denne varmen og dette lyset ta plassen i mitt hode når jeg minnes deg. Jeg lyser fred over ditt minne, Ole, og takker deg for alle gode stunder. Odd Arild.